UTEN STOPPER DET OPP…

Harde ord. Påståelige ord. Hva vet vel jeg om det? Ord kan favne så mangt. De er dere ute et sted. Et sted som kun de nærmeste vet om. Et sted hvor kun et fåtall får det med seg. Hvorfor er det slik?

Prestasjonene, innsatsen, gleden, opp- og nedturene. Det kan være av stor betydning. Det famles ofte litt i blinde og de må støtte seg på dem rundt. Gjerne familien. Det går på vilje og sterke ønsker. En vilje og et ønske til å bli noe spesielt. Det tar tid. Veien er lang, uendelig lang og humpete. To skritt frem og ett tilbake, noen ganger flere.

Bidragene er viktige. Det er med på hele bildet. Startblokkene er så vidt satt ned på bakken. Skoene er så vidt plassert i dem. Å komme godt ut fra hoppkanten er viktig. Fasen er kritisk. Alderen er kritisk.

Fristelsene står i kø. Kroppen begynner å modnes. Tankene svirrer overalt. Skal? Skal ikke? Er der verdt det? Hvorfor?

Frustrasjonene er mange og store. De rundt får høre det. Ingen andre. Ingen andre vet noe særlig om det. Prestasjoner? Hva betyr vel det? Det er moro. Det er frustrerende. Man vil gi opp, men viljen kan være sterkere enn det. Da vil det skje. Da vil det komme, det som driver en. Resultatene.

Veien er lang. Så uendelig lang. Noen har det lettere enn andre. Noen faller fra på grunn av det. Det er ikke verdt det. Ulike forutsetninger er fasit. Ingen er like, men alle har et mål. Kun noen få når det. Det berømte nåløyet. Organisert system. Ikke for alle, kun for fåtallet. Ulike forutsetninger. Men slik må det være.

De er viktige. Uten dem blir det ikke noe mer. Uten dem stopper det opp. Hvorfor? Ja, hvorfor?

Jeg spør meg. Hvor hadde vi vært uten? Uten hadde vi ikke vært noen steder. Uten hadde det vært tomt. Ingen.

Prestasjoner og resultater. To tunge ord. Forsvinner ofte i mengden i den fasen. Viktig for noen, uviktig for andre. Noen fanger det opp, men ikke mange. De kan takke alle i sin egen sfære, en sfære som er de som fanger det opp. Det er de som vet og kjenner viktigheten, ingen andre. Det er så uendelig mye å takke dem for. Det er ikke sikkert de skjønner det nå, men de vil. Uten tvil. Sånn er det bare. Uten er det ikke noe.

Hele mitt liv har jeg blitt drevet av å hjelpe. Bistå. På min måte. Ikke på andres måte, men på min. Det lille jeg kan gjøre gjør jeg, eller forsøker i alle fall. For meg er dem de viktigste. De skjulte prestasjonene… Store.

Store prestasjoner gir nasjonal stolthet. Nasjonal stolthet fostrer. Ønsket. Iveren. Målene. Alt skal nås. Hjelpen kommer, men først etter hvert, for alvor.

Hva snakker jeg om? Jeg snakker om noe av det viktigste som er.

Vår neste generasjon utøvere! 

De er viktigere enn du tror. Uten dem blir det ikke noe mer. Uten dem stopper det opp. Uten dem kommer det ingen nye topper vi kan se opp til.

Stå på. Gi ikke opp. Er det tungt i dag blir det lettere i morgen. Og tro meg, hjelpen kommer. Om ikke nå, så etter hvert.

/Fredrik